Årets avslutning

Tidlig i år lagde jeg en treningsplan(mere om denne i Årskavalkaden når jeg får skrevet den) På planen satte jeg opp Birken løpet som en A prioritets race, og årets hovedmål. Nå er det gjennomført. Jeg kom i mål på 2:33. ikke utrolig imponerende på et 21km terreng løp i stort sett bare unnabakke vil nok noen si. Jeg for min del er uenig, gitt at man skulle gjøre det med min kropp. Jeg må nok ta litt av skylda for at det ikke ble bedre tid. mange ting gikk galt under oppkjøringa. noen av disse kan jeg ikke for, andre kunne jeg kompensert for. noe gikk galt under løpet. jeg ble litt vell tøff i trynet da jeg lett passerte mange tidlig i løpet. Noe gikk faktisk galt helt tidlig i år, da jeg ikke klarte å følge treningsplanen. mere om dette i års-kavalkaden når jeg får skrevet den. Men nå til skildringa av løpet og hvordan jeg opplevde det:

Jeg Sissel og Frank dro til Lillehammer dagen før racet. vi fikk hentet startnummer etc. og kom oss i seng i rimelig tid. Som seg hør og bør før et race hadde jeg problemer med å få sove. Dette ble denne gangen ytterligere forsterket av hostekuler utover natta. På morgenen følte jeg meg rimelig pig alikevell og hadde inge betenkeligheter med å bli med på racet litt hosting til tross. Vi kom oss inn til lillehammer, og fikk etterhvert parkert(det er noe man ikke bør ta for lett på på arrangementer med 7k5 deltagere!) Vi tok buss opp til sjusjøen og det slo meg igjen hvor proffe borken folka er på dette. alt går på skinner. Sissel ble behørig heiet avgårde, så var det plutselig meg det handlet om.

Startskuddet går og jeg holder rimelig greit følge med resten opp til topppen etter ca 2k. alt vell så langt. vi starter på noen fine nedover kjøringer, og jeg lar tyngdekrafta gjøre jobben for ikke å bremse for mye. jeg ruller dermed forbi en bråte folk. pulsen ligger rundt 87%. litt høyere enn planen, men pytt. 20 minutter passeres og jeg ønsker å komme i gnag mef gel-foring. jeg hiver innpå litt gel, men det er ikke noe vanningshull, slik det sto på kartet.(jeg hadde på forhånd lagt meg på innet at vanningshullene skulle komme med ca 4km mellomrom) først etter 4,8 km er det endelig et vannhull. jeg tømmer i meg ca 2dl vann, og fortsetter så fort jeg har fått det ned.
Plutselig er alpinbakken der. den har jeg gruet meg til. plutselig er bunnen av alpinbakken der og mange er forbiløpt på vei ned. beina er fine pulsen roer seg rimelig raskt etter den heftige nedoverløpinga. Etter litt vannlating i skogen er jeg tilbake på track og doser kanskje på litt ekstra for å ta igjen det jeg tapte på vannlating. Jeg ser av pulsklokka at jeg nå er oppe i samme puls som jeg hadde etter oppoverløpinga i begynnelsen. Jeg klarer ikke å motivere meg til å ta det litt mere med ro. Jeg slenger nedpå litt gel når jeg begynner å nærme meg vanningshul nr to. og denne gangen stemte det heldigvis. Jeg er langt fra fornøyd med foringa mi, så jeg tar en banan og to vann. Bestemmer meg her for å bruke drikkebeltet til neste år. slik at jeg kan ta inn for oftere. videre bærer det, gulper banan og powerade. Nå dukker myra opp. prøver å løpe på siden, men det var umulig, doser på i midten. opp til anklene i vann. tungt...
Kommer inn på noen skogsstier som 4000 løpere før meg har sammarbeidet om å lage gjørme av. steiner stikker opp her og der. en eller annen har tydelig vis syntes at det er en god ide å lage broer av planker og trær neddi slik at man kan skli på dem. etter et par sånne er det safeing på gang. gidder ikke tråkke over her! Et par folk begynner å slite.
Jeg kjenner at jeg har en stein/kvist i skoa. driter i det og prøver å holde koken. i en oppoverbakke tetter problemet med steinen til. setter meg ned og tar av sko og sokk. skoen er tom, sokken er tom, og foten er øm. Hm. gangsår på vei mao. dang. jaja. på med sokk og videre.
Forer litt på gel og blir løpende løpende uten veske en stund. styrter en powerade og en halv banan på neste vanningshull. tar med en vann, og prøver å løpe med denne. mere skog og myr og JEG sliter. begynner å få vondt i høyre kne slik jeg har fått det før. jeg begynner å gå i oppoverbakkene for å spare krefter. pulsen er grei, men krafta mangler. blir nå passert av småpratende løpere. "Sikkert halvbirken løpere" trøster jeg meg med, men tør ikke se på startnummeret for å få det bekreftet. Har vondt i kneet. må begynne å gå i nedoverbakkene.
Siste vannhull. jeg styrter en powerade og en vann. videre. må holde meg i gang. stopper jeg nå er jeg ferdig. slak nedover og lettløpt skogsti, flatt, vondt. jeg blir passert av mange. lenge siden jeg passerte noen selv. Og jeg skla lisson springe maraton etter å ha svømt 4k og syklet 18mil om kun få år? Hm... En gubbe med stokk sier dette er siste oppoverbakke. Han har heldigvis ikke startnummer.
3km til mål. jeg priser meg lykkelig og gruer meg til nedfarten. nedfarten kommer. først slak ned, så bratt ned. underlager kjennes knallhardt ut. jeg vet det er tull, for jeg løper på gresset ved siden av veien. en snill dame med hvitt hår spør om jeg har vonde bein, jeg kan bare nikke og skjære grimase som svar. "Jeg ser det sier hun" og løper videre. Hun hadde startnummer... Jeg kjenner at løpesteget har endret seg. kroppen gjør alt for å dempe kontakten mot underlaget. bratt ned, må begynne å gå nedover, denne gangen av rein smerte begrensning. like vondt å gå, kan like gjerne "løpe". det er sikkert 3km siden jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gjøre dette mere. 1,5 km til mål. passerer jordet med bilen parkert på. vurderer å kjøre resten av løpet. kaster selvsagt fra meg tanken. nøkkelen ligger jo i sekken ved mål... passerer et par fotografer. helvete , jeg ser jo sikkert ut som en kappgjenger. link til et av bildene som fotografjævlene tok: "Takkskarrufaenmegha" til mitt bilde for innsatsen ;)
Nede, bare siste svingen igjen. noen i publikum roper "Passé", jeg er enig. konsentrerer maks på å ha et løpsteg i det hele tatt, verden er rødorange. må se ut som om jeg småjogger. har ingen ting å gi. et kjept gløtt på pulsklokka bekrefter alt. 9,5 min/km. over målstreken. Sissel roper fra andre siden av gjerdet. jeg går bort og må lener meg til gjerdet. ikke anpusten i det heletatt, bare svimmel. og glad for at det er over. smerten er borte, så lenge jeg bare går eller står.
Ferdi Ferdig, Ferdig.

Et år til neste gang, må trene mere langturer og tøye mere, samt løpe mere nedover til da. Om igjen til neste år? Hvor dum får man blitt...?

Det hører med til historia at Sissel slo meg så det sang: 1:57 dama er jo rå! Frank Slo meg han også 2:05 ikke verst det heller da.